:: wikimiki.org ::
| Franz Josef Strauss |
Franz Josef Strauss
Dr. h.c. Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915, død 3. oktober 1988) var en tysk konservativ politiker (CSU). Han var lenge statsminister i Bayern, og var før det også medlem av den føderale regjeringen, bl.a. som Tysklands forsvarsminister.
Han ble født i München i en katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antipreussisk familie, og studerte germanistikk, historie og økonomi ved universitetet der fra 1935 til 1939. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han på både øst- og vestfronten. Han tok statseksamenen for å bli lærer, men underviste senere ved krigsskolen i nærheten av Schongau.
Etter krigen ble han vise-landråd (leder av en kommune) i Schongau, og deltok i grunnleggelsen av CSU der. Han ble medlem av det tyske parlamentet i 1949, og ble i 1953 minister uten portefølje i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961.
Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.». Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigurd Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK.
Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale der eieren og sjefredaktøren for Der Spiegel, Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, hadde blitt arrestert etter hans anmodning og fengslet i flere måneder, etter at Spiegel bl.a. hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret, Bundeswehr, var i overfor den kommunistiske trusselen i øst, i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusner av dokumenter ble konfiskert.
Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt Plisch und Plum, etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch.
Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte Ostpolitik, som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet, imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt parti til Bayern (hvor CSU har et politisk monopol for de konservative). Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte.
Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss statsminister i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den mest synlige kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag ansees å ha forlenget den bankerotte statens levetid.
Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrsten av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch».
Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn.
Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og brilliant retoriker var han en rød klut for de liberale. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag. I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992.
Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985).
Eksterne lenker
- http://www.dhm.de/lemo/html/biografien/StraussFranzJosef/
- [http://www.strauss.esmartweb.com/zitate.htm Strauss-sitater]
Strauss, Franz Josef
Strauss, Franz Josef
Strauss, Franz Josef
Strauss, Franz Josef
6. september6. september er den 249. dagen i året og den 250. under skuddår. Det er 116 dager igjen av året.
Navnedag
Historie
- 1965 – Pakistan erklærer krig mot India.
- 1966 – Sør-Afrikas statsminister Hendrik Verwoer myrdes i parlamentet.
- 1991 – Sovjetunionen anerkjenner Litauen som egen stat.
Norsk historie
Født
- 1879 – Johan Nygaardsvold, norsk politiker og statsminister (d. 1952).
- 1943 – Roger Waters, Bassist i Pink Floyd
- 1957 – José Sócrates, portugisisk politiker.
Døde
- 1980 – Wilhelm von Tangen Hansteen, norsk forsvarssjef
- 1998 – Akira Kurosawa, japansk regissør
Helligdager
----
Se også:
5. september – 7. september – 6. august – 6. oktober – Historiske datoer
3. oktober3. oktober er den 276. dagen i året (den 277. i skuddår). Det er 89 dager igjen av året.
Historie
- 1932 – Irak erklærer seg uavhengig av Storbritannia
- 1935 – Italia invaderer Etiopia
- 1985 – Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene får sin grunnlov
- 1990 – Det tidligere DDRs territorium blir reannektert av (Vest-)Tyskland
- 2005 – EU vedtar å innlede forhandlinger om medlemskap med Tyrkia.
Norsk historie
- 1862 – Kongsvingerbanen blir åpnet
- 1958 - En båt blir pårent og knust i Tromsøysundet av en snurper. 1 omkommer.
- 1990 - Taretråleren "Nordalg" kantrer med 2 mann ombord utenfor Værlandet i Sogn og Fjordane. Under redningsaksjonen styrter et helikopter med 5 mann ombord. Ulykkene krever til sammen 7 liv.
Født
- 1832 – Lina Sandell-Berg, svensk salmedikter (d. 1903)
- 1889 – Carl von Ossietzky, tysk pasifist og fredsprisvinner (d. 1938)
- 1928 – Kåre Willoch – tidligere norsk statsminister (1981-86)
- 1948 – Hans Rotmo – norsk musiker og forfatter
- 1954 – Stevie Ray Vaughan, amerikansk gitarist (d. 1990)
- 1964 – Jostein Flo, norsk fotballspiller
- 1978 – Inger Bråtveit, norsk forfatter
- 1981 – Zlatan Ibrahimovic, svensk/bosnisk fotballspiller
Døde
- 1226 - Frans av Assisi, italiensk helgen og ordensgrunnlegger (f. 1181 eller 1182)
- 1929 – Gustav Stresemann, tysk politiker (f. 1878)
- 1988 – Franz Josef Strauss, tysk politiker (f. 1915)
Helligdager
- Iraks nasjonaldag
- Tysklands nasjonaldag
----
Se også:
2. oktober – 4. oktober – 3. september – 3. november – Historiske datoer
1988 Begivenheter
Utlandet
- 8. januar – Kursras på New York-børsen
- 14. januar – Israel innfører portforbud i palestinske flyktningeleierer på Vestbredden og i Gaza
- 3. mars – Senatet i USA stanser hjelpen til Contras-geriljaen i Nicaragua
- 5. mars – Opprør mot de kinesiske okkupantene i Lhasa, Tibet
- 16. mars – Irak gjennomfører gassangrep mot den kurdiske byen Halabja
- 24. mars – I Israel dømmes Mordechai Vanunu til 18 års fengsel for å ha avslørt landets atomvåpenprogram
- 4. april – USA invaderer Panama
- 5. april – Et kuwaitisk passasjerfly kapres og tvinges først til Teheran, deretter Larnaca på Kypros. To gisler drepes
- 26. april – Streikebølge i Polen
- 12. mai – Etiopiske soldater massakrerer hundrevis av sivile i Eritreas hovedstad Asmara
- 15. mai – Sovjetunionen starter tilbaketrekning av sine styrker i Afghanistan
- 20. juni – Militærkupp på Haiti
- 28. juni – Pave Johannes Paul II reorganiserte Den romerske kurie gjennom dokumentet Pastor Bonus
- 1. juli – Det sovjetiske kommunistpartiet vedtar overraskende Mikhail Gorbatsjovs forslag til omfattende politiske endringer, som bl.a. omfatter frie valg, talefrihet og trykkefrihet
- 3. juli – USA skyter ned et iransk passasjerfly over Persiabukta. 290 omkommer
- 6. juli – Den britiske oljeplattformen "Piper Alpha" eksploderer. 167 omkommer
- 8. august – Våpenhvile mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika. UNITA fortsetter borgerkrigen
- 20. august – Våpenhvile Iran-Irak etter 8 års krig
- 11. september – I Tallinn, Estland, demonstrerer 300 000 for frihet fra Sovjetunionen
- 18. september – Militærkupp i Burma
- 1. oktober – I Sovjetunionen velges Mikhail Gorbatsjov til president
- 8. november – I USA velges George Bush til president
- 15. november – PLO anerkjenner Israel og proklamerer en palestinsk stat på Vestbredden
- 1. desember – Sovjetunionen får ny grunnlov
- 7. desember – Jordskjelv i Armenia. 25 000 omkommer
- 14. desember – Christer Pettersson arresteres for mordet på Sveriges statsminister Olof Palme to år tidligere
- 21. desember – Et amerikansk passasjerfly sprenges av libyiske terrorister og stryter i Lockerbie, Skottland. 270 omkommer, mange av dem innbyggere i Lockerbie
- 22. desember – Namibia blir selvstendig
Norge
- 1. januar – Foretaksregisteret i Brønnøysund opprettes
- 30. januar – Mongstad-skandalen: Statoil melder at budsjettoverskridelsen ved utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad kan stige med enda en milliard kroner
- 3. februar - Eksplosjon i maskinrommet til reketråleren "Havfangst" i Barentshavet. 1 omkommer.
- 23. februar – Edvard Munchs maleri "Vampyr" stjeles fra Munch-museet i Oslo
- 5. mars – Lagtinget vedtar midlertidig lov om lønnsstopp, med tilbakevirkende kraft fra 29. februar. Loven ble like etterpå erstattet av midlertidig lov om inntekt- og utbytteregulering av 22. april som gjaldt til 31. mars 1989.
- 20. april – Mongstad-skandalen: Statoil melder at budsjettoverskridelsene på Mongstad-raffineriet kommer opp i 8 milliarder kroner
- 21. april – Norges grunnlov tilføyes ny paragraf 110a om at samenes språk, kultur og sammfunnsliv skal beskyttes av staten
- 6. mai – Torghatten-ulykken: Alle 36 ombord mister livet idet et passasjerfly av type Dash 7 fra Widerøe styrter mot en fjellvegg i Torghatten utenfor Brønnøysund.
- 13. mai – Det vedtas midlertidig lov om ansettelsesstopp for leger, med mulighet for beordring. Den trådte i kraft straks og opphørte to år etter ikraftredelsen.
- 8. mai – Fellesforbundet opprettes
- 10. mai – Antall representanter på Stortinget økes fra 157 til 165. De åtte nye representantene fordeles ved utjevningsmandater
- 25. mai – Store mengder giftige alger forårsaker fiskedød på Sørlandet. I løpet av sommeren sprer algene seg til nordover til Vestlandet
- 6. juni – Ny børslov vedtas i Odelstinget
- 7. juni – Ny utlendingslov vedtas i Odelstinget
- 25. juni – For første gang i Norden blir det født et barn unnfanget ved nedfrysing av befruktede egg. Fødselen skjer ved Regionsykehuset i Trondheim
- 1. juli – Et tillegg til Lov om vern mot tobakksskader som medfører forbud mot røyking i offentlige tilgjengelig lokaler og transportmidler (med unntak av serverings- og overnattingssteder) trer i kraft
- 21. august – Det stjålne Munch-maleriet "Vampyr" leveres tilbake
- 11. november – Taushetsplikten for agenter fra etterretningsorganisasjonen XU fra andre verdenskrig oppheves
- 23. november – Den norske Creditbank vedtar å si opp 1000 ansatte etter et rekordstort underskudd på 500 millioner kroner
- 5. desember – TVNorge begynner sine sendinger
- 23. desember – Astrid Bjellebø Bayegan blir Den norske kirkes første kvinnelige prost
Født
- 24. januar – Frikk Hugo Bø Nesje – nestleiar i CMS
Døde
- 1. januar – Rolf Presthus – formann i Høyre
- 18. februar – Finn Havrevold, norsk forfatter
- 10. juni – Odd Eidem, norsk forfatter
- 9. oktober – Felix Wankel, tysk ingeniør
- 1. desember – Gisle Straume, norsk skuespiller
Idrett
- 13. februar – De olympiske vinterleker åpner i Calgary, Canada.
- Rosenborg blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Brann 2-0 i finale-omkamp. (Første kamp: 2-2)
- Rosenborg blir også seriemester i fotball for menn.
- Sprint/Jeløy blir norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Asker 1-0 i finalen.
- Asker blir seriemester i fotball for kvinner.
Musikk
- Fish slutter i Marillion
- Pink Floyd - Delicate Sounds of Thunder
Nobelprismottakere
- Fysikk – Leon M Lederman, Melvin Schwartz, Jack Steinberger
- Kjemi – Johann Deisenhofer, Robert Huber, Hartmut Michel
- Medisin – Sir James W Black, Gertrude B Elion, George H Hitchings
- Litteratur – Naguib Mahfouz
- Fred – FNs fredsbevarende styrker
- Økonomi – Maurice Allais
Litteratur
Utlandet
- Umberto Eco – Il pendolo di Foucault
Norge
- Lars Saabye Christensen – Herman
- Liv Køltzow – Hvem har ditt ansikt
- Bjørg Vik – Små nøkler, store rom
Århundrer: 18. århundre – 19. århundre 20. århundre 21. århundre
Tiår: 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1960-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene – 2020-årene – 2030-årene
År: 1983 – 1984 – 1985 – 1986 – 1987 – 1988 – 1989 – 1990 – 1991 – 1992 – 1993
Kategori:Årstall på 1900-tallet
als:1988
ja:1988年
ko:1988년
nb:1988
simple:1988
th:พ.ศ. 2531
Bayern
Bayern er den sydligste tyske delstaten. Den har et landområde på 70.553 km2 og 11,6 millioner innbyggere. Hovedstaden er München. Statsminister er Edmund Stoiber (CSU).
Bayern grenser mot Østerrike, Böhmen (Tsjekkia), Baden-Württemberg, Hessen, Thüringen og Sachsen. Elvene Donau og Main flyter gjennom staten.
Øvrige viktige byer foruten hovedstaden inkluderer Nürnberg, Augsburg, Würzburg, Ingolstadt, Regensburg, Fürth og Erlangen.
En av Europas best bevarte og kjente middelalderbyer er den bayerske byen Rothenburg ob der Tauber.
I fristaten lever det tradisjonelt tre folkestammer: Bayrere («gammelbayrere»), schwabere og frankere.
Historie
Navnet Bayern brukes tidligst av frankerne i år 520. St. Bonifatius fullførte kristningen av landet i begynnelsen av det 8. århundre.
Fra 550 til 788 hersket huset Agilolfing i hertugdømmet Bayern. Dynastiet endte med Tassilo III som ble avsatt av Karl den Store. I de neste 400 årene hersket en rekke familier over hertugdømmet, men sjelden for mer enn tre generasjoner. Den siste, og en av de viktigste, av disse hertugene var Henrik Løve av Welferslekten, grunnlegger av München.
Da Henrik Løve ble avsatt som hertug av Sachsen og Bayern av sin fetter, keiser Fredrik Barbarossa, i 1180, ble Bayern gitt som len til Wittelsbachfamilien, som styrte Bayern som hertuger, kurfyrster og konger sammenhengende fra 1180 til 1918.
Bayern motstod reformasjonen og er sterkt romersk-katolsk.
Under Napoleonskrigene kom Bayern under fransk innflytelse og ble tvunget til bli med i Rhinkonføderasjonen. Bayern ble kongerike i 1806 etter det tysk-romerske rikes undergang. Ved Wienerkongressen kunne Bayern annektere Rhin-Pfalz. Det klarte å bevare sin uavhengighet takket være rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike, men etter nederlaget i den østerriksk-preussiske krig, hvor Bayern deltok på Østerrikes side, valgte Bayern å slutte seg til det preussiskledede tyske keiserriket i 1871.
1871 pfalzgreve Otto av Wittelsbach med hertugdømmet Bayern.]]
Kongeriket Bayerns mest folkekjære og i dag også den mest kjente konge er Ludwig II som var konge mellom 1864 og 1886. En av Wittelsbacherne, Christopher av Bayern, var norsk og skandinavisk konge på 1400-tallet, og slekten har også senere hersket over Sverige.
Monarkiet tok slutt i 1918 da sosialister grep makten, og Bayern ble republikk under navnet Fristaten Bayern. Drapet på den sosialistiske statsministeren Kurt Eisner førte til et kommunistisk opprør og etableringen av den bayerske sovjetrepublikken, som ble voldelig slått ned av konservative frikorpsstyrker.
Etter annen verdenskrig opplevet den tidligere svært agrare staten Bayern en rask industrialisering. München arrangerte olympiske sommerleker i 1972. Fristatens statsminister Edmund Stoiber forsøkte å bli tysk kansler i 2002, men tapte valget. I 2005 ble bayreren Joseph Ratzinger valgt til pave.
Politikk
pave
Bayern har et eget parlament, Landdagen, som velges ved delstatsvalget. Staten kjennetegnes som den mest konservative i hele Tyskland, og det konservative partiet CSU har rent flertall i parlamentet med 124 av 180 seter, eller godt over 60 %.
Lederen av regjeringen er statsministeren, for tiden Edmund Stoiber.
Inntil desember 2000 var der også et senat, men etter et referendum i 1998 ble det avskaffet.
Se også: Bayerns statsministre, Bayerns senat
Geografi
Bayern er inndelt i syv Regierungsbezirke:
# Unterfranken (Würzburg)
# Oberfranken (Bayreuth)
# Mittelfranken (Ansbach)
# Schwaben (Augsburg)
# Oberpfalz (Regensburg)
# Oberbayern (München)
# Niederbayern (Landshut).
Disse består av 71 Kreise:
Videre inkluderer Bayern 25 uavhengige byer, som ikke tilhører noe distrikt.
Religion, «stammer» og språk
Kultur og språk varierer meget i regionene (gammel-)Bayern, Franken og Schwaben.
Av befolkningen er totalt 58,5 % romersk-katolsk, 23 % protestantisk og 4 % tilhører andre konfesjoner og religioner.
Folket i Bayern består av fire statlig anerkjente «stammer». Til de tre opprinnelige stammer hører gammelbayrere, frankere og schwabere. I tillegg kommer flyktninger og fordrevne. I Bayern gjelder dette særlig sudettyskere, som det kom ca. 2 millioner av i 1945.
Dialektene deler seg i tre hovedfamilier: Bairisch tales i den største delen av landet (nord- og middelbairisch, og ved grensen til Tirol sydbairisch). Frankisk tales av ca. 3 millioner i den nordlige og vestlige delen. Alemannisk tales av 2 millioner i Schwaben i den vestlige delen av landet. Enkelte mindre steder tales også sydøstthüringske og hessiske dialekter. Sudettyske dialekter har kun overlevet enkelte steder hvor større antall sudettyskere har slått seg ned.
Kultur
Bayern er i henhold til sin forfatning en «kulturstat» og kan se tilbake på over tusens års kultur- og åndshistorie. Delstaten bruker årlig et større beløp på kunst og kultur.
Museer
Bayern har mer enn 1 150 museer inkludert samlinger, slott, haveanlegg og private samlinger, og er dermed den stat med flest museer i Tyskland. Til de største og mest kjente museer hører
- Alte Pinakothek, München
- Neue Pinakothek, München
- Deutsches Museum, München
- Germanisches Nationalmuseum, Nürnberg
- Fränkisches Freilandmuseum, Bad Windsheim
- Pinakothek der Moderne, München
- Neues Museum, Nürnberg
- Museum der Phantasie, Bernried
- Museum Georg Schäfer, Schweinfurt
Schweinfurt
Teater og opera
Bayern har fire statlige og 18 kommunale teatre med eget ensemble. I tillegg kommer et stort antall private scener og teatertrupper. Tilsammen finnes det 35 skuespill-, opera- og operettescener, 41 frilufts- og festspillarrangementer og 17 dukketeatre med mer enn 14 000 forestillinger og over 4,8 millioner besøkere årlig. Til disse scenene hører renommerte hus som:
- Bayerische Staatsoper i Nationaltheater München
- Bayerisches Staatsschauspiel i Residenztheater München
- Bayerisches Staatsballett i Nationaltheater München
- Staatstheater am Gärtnerplatz, München
- Staatstheater Nürnberg
- Stadttheater Fürth
- Markgrafentheater Erlangen
- Mainfrankentheater Würzburg
- Stadttheater Augsburg
- Stadttheater Regensburg
Musikk
Stadttheater Regensburg
Bayern er velkjent for sin folkemusikk. Kjente bayerske klassiske komponister inkluderer
- Richard Wagner
- Max Reger
- Carl Orff
- Richard Strauss
- Christoph Willibald Gluck
Til berømte bayerske orkestre hører
- Münchner Philharmoniker
- Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks
- Bamberger Symphoniker, Bayerische Staatsphilharmonie
- Bayerisches Staatsorchester i Nationaltheater
- Münchner Symphoniker
- Münchner Kammerorchester
- Nürnberger Philharmoniker i Staatstheater Nürnberg
- Nürnberger Symphoniker
- Hofer Symphoniker
- Philharmonisches Orchester Bad Reichenhall
- Kammerorchester Schloss Werneck
Blant musikkfestspillene utmerker seg Festspillene i Bayreuth og Münchner Opernfestspiele.
Berømte bayrere
- Alois Alzheimer (lege)
- Pave Benedikt XVI
- Bertolt Brecht (forfatter og dramatiker)
- Lukas Cranach (maler)
- Albrecht Dürer (maler)
- Rainer Werner Fassbinder (filmregissør)
- Hans Holbein d.e. (maler)
- Konrad Lorenz (vitenskapsmann)
- Franz Marc (maler)
- Wilhelm Conrad Röntgen (vitenskapsmann)
- Richard Strauss (komponist)
- Werner von Siemens (oppfinner)
- Levi Strauss (klesprodusent)
- Karl Valentin (satirisk dramatiker)
- Richard Wagner (komponist)
Eksterne lenker
- [http://www.bayern.de/ Offisiell regjeringsportal]
- [http://www.oktoberfest.de/ Oktoberfest]
Kategori:Bayern
Kategori:Tyske delstater
als:Bayern
ja:バイエルン州
ko:바이에른 주
simple:Bavaria
Bundestag
Forbundsdagen (Bundestag) er det føderale tyske parlamentets underhus, og velges gjennom direkte valg, i motsetning til overhuset, Forbundsrådet, hvis representanter utpekes av delstatsregjeringene. Det ble tidligere kalt Riksdagen (Reichstag), et navn som også brukes om parlamentetsbygningen i Berlin og i norsk språkbruk også av og til om parlamentet i seg selv.
Historie
Riksdagen går tilbake til stendermøtene for hertugene som grunnla det frankiske kongedømmet og kom å bli parlamentet innen det tysk-romerske rike hvor alle landets fyrster hadde foretredelsesrett. Den ble imidlertid ikke formalisert som en institusjon før i 1489, og fikk først i 1663 et permanent sete i Regensburg. Etter det tysk-romerske rikes oppløsning i 1806, ble begrepet riksdag igjen brukt om parlamentet i Frankfurtkonstitusjonen av 1849, som imidlertid aldri kom i effekt. Det tyske forbund (1815-1866) og senere også Det nordtyske forbund under Preussens ledelse hadde en forbundsdag (Bundestag). Forbundsdagens medlemmer ble utnevnt av de forskjellige fyrstene og bystatene, og var et av reaksjonens viktigste instrumenter, som aktivt arbeidet mot demokrati og nasjonalisme. Forbundsdagen under Det tyske forbund møttes i Frankfurt og ble ledet av den østerrikske delegaten.
Med oppløsningen av det tyske forbund i 1866 og grunnleggelsen av den tyske nasjonalstaten i 1871 ble Riksdagen etablert som det tyske parlamentet i Berlin, og dagens parlamentsbygning ble oppført. Riksdagsdelegatene ble valgt ved direkte og like valg (og ikke gjennom et treklasse-valgsystem som Preussen beholdt frem til 1918). Riksdagen deltok ikke i valget av kansleren før de parlamentariske reformene i oktober 1918. Etter revolusjonen i november samme år og innføringen av Weimarforfatningen fikk kvinner stemmerett, og Riksdagen fikk rett til å avsette kansleren eller et hvilket som helst regjeringsmedlem. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen opphørte frie valg og Riksdagen mistet sin betydning. Med konstitusjonen av 1949 ble Riksdagen omdøpt Forbundsdagen (Bundestag), og dens sete ble som følge av den spente situasjonen mellom NATO og Sovjet etterhvert flyttet til Bonn. Der var det i lang tid plassert i Bonner Wasserwerk.
Etter den tyske gjenforening i 1990 ble det bestemt å flytte parlamentet tilbake til Berlin, og Riksdagen, som var blitt skadet i 1933 og aldri blitt egentlig reparert, og ytterligere skadet under krigen, gjennomgikk av meget omfattende renovering under ledelse av den britiske arkitekten Sir Norman Foster, som ble ferdigstilt i 1999.
Mandatsfordeling (2002-2005)
| + |
SPD: 251 (38.5%) (inkl. 4 utjevningsmandater) |
| + |
CDU: 248 (38.5%) (inkl. 1 utjevningsmandat) |
| + |
Bündnis 90/Die Grünen: 55 (8.6%) |
| + |
FDP: 47 (7.4%) |
| + |
PDS: 2 (4.05%) (begge direktevalgte) |
Eksterne lenker
- http://www.bundestag.de
Kategori:Tysk politikk
Kategori:Berlin
Kategori:Politiske forsamlinger
ja:ドイツ連邦議会
1966 Begivenheter
Utlandet
- 1. januar – Militærkupp i Den sentralafrikanske republikk
- 15. januar – Militærkupp i Nigeria
- 17. januar – Et amerikansk B-52 bombefly med fire 20-megatonn hydrogenbomber krasjlander ved Palomeres i Spania. En av bombene forsvinner i Middelhavet
- 3. februar – Den sovjetiske sonden Luna 9 myklander på månen
- 23. februar – Militærkupp i Syria
- 24. februar – Regjeringskupp i Ghana
- 1. mars – Den sovjetiske sonden Venera 3 gjennomfører en kontrollert krasjlanding på Venus
- 3. april – Den sovjetiske sonden Luna 10 blir første kunstige satelitt i bane rundt månen
- 7. april – En forsvunnet amerikansk hydrogenbombe hentes opp fra 950 meters dyp i Middelhavet
- 26. mai – Guyana får sin uavhengighet fra Storbritannia
- 28. juni – Militærkupp i Argentina
- 28. juli – Hæren gjør opprør i Nigeria
- 12. august – Kulturrevolusjonen: I Kina går Sentralkomiteen inn for å starte en "kulturrevolusjon"
- 19. august – Jordskjelv i Tyrkia. 3000 omkommer
- 6. september – Sør-Afrikas statsminister Hendrik Verwoer myrdes i parlamentet
- 30. september – Botswana blir selvstendig stat
- 4. oktober – Lesotho – blir selvstendig stat
- 21. oktober – Ras i Aberfan, Wales. 160, de fleste barn, omkommer
- 22. oktober – Dobbeltspionen George Blake rømmer fra fengselet i Storbritannia. Han lykkes i å ta seg til Sovjetunionen
- 8. november – Rekordstor flom i Italia. 150 omkommer, kulturskatter ødelegges
- 15. november – Gemini 12, det siste romfartøyet i Geminiprogrammet, lander
- 23. november – Kulturrevolusjonen: I Beijing rettes voldsomme verbale angrep mot president Liu Shaoqi og generalsekretær Deng Xiaoping
- 28. november – Burundis konge Ntare V styrtes
- 30. november – Barbados får sin uavhengighet fra Storbritannia
Norge
- 3. januar – Trikken i Bergen nedlegges
- 4. februar – Den Norske Forfatterforeningen og Forfatterforeningen av 1952 slås sammen
- 8. februar - Ringnotsnurperen "Tressund" kantrer og synker utenfor Smøla. 3 omkommer.
- 1. mars - Loddetråleren "Ocean Senior" går ned utenfor Brynilen i Finnmark. 2 omkommer.
- 2. mars – Munken i Nidarosdomen hørt av filosofimagister Jon Medbøe. Jakten på munken blir vårens store føljetong i avisene
- 3. juni – Øst-Grønland-forhandlingene mellom Danmark og Norge avsluttes. Restriksjoner på norsk jakt og fangst
- 9. juni- Esso får tillatelse til oljeboring i Nordsjøen
- 1. august - Ringnotsnurperen "Skomvær" kantrer og synker i Nordsjøen. 1 omkommer.
- 7. august – Sovjetunionen åpner grensen ved Boris Gleb
- 10. september – Norsk Forsøksgymnas stiftes
- 11. oktober – Jens Bjørneboes bok "Uten en tråd" beslaglegges av politiet
- Lov om folketrygd vedtas i Stortinget
Født
Utlandet
- 20. februar – Cindy Crawford, amerikansk supermodell
- 19. april – Jørn I. Mortensen, svensk billedkunstner
- 30. juni – Mike Tyson, amerikansk idrettsmann
- 2. september – Salma Hayek, Mexikansk/Amerikansk skuespillerinne
Norge
- 9. februar – Harald Eia, TV-fjes
- 5. februar – Øyvind Rimbereid, lyriker
- 2. september – Fredrik Skavlan, journalist og programleder
- 18. oktober – Inger Johanne Beisland, musiker, sanger og korist
- 21. oktober – Arne Sandstø, fotballtrener
- 7. november – Trond Giske, politiker
Døde
- 10. januar – Bahadur Shastri, Indias statsminister
- 1. februar – Buster Keaton, amerikansk filmprodusent og skuespiller
- 18. mars – Einar Skjæraasen, norsk dikter
- 2. april – Cecil S. Forrester, britisk forfatter
- 9. april – Evelyn Waugh, britisk forfatter
- 17. august – Niels Christian Brøgger, norsk forfatter
- 6. september – Hendrik Verwoerd, Sør-Afrikas statsminister
- 25. november – Hans Reidar Holtermann, norsk offiser, «majoren fra Hegra»
- 15. desember – Walt Disney, amerikansk tegneseriemagnat
Idrett
- Fredrikstad blir norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Lyn 3-2 i finalen.
- Skeid blir seriemester i fotball.
Musikk
Utlandet
- 17. januar – Simon and Garfunkel slipper albumet Sounds of Silence
- 5. august – The Beatles slipper albumet Revolver
- Musicalen Cabaret har urpremiere i New York
Norge
Åse Kleveland får 3.plass i Melodi Grand Prix med Intet er nytt under solen
Viseklubben Dolphin åpner i Oslo
Nobelprismottagere
- Fysikk – Alfred Kastler
- Kjemi – Robert S Mulliken
- Medisin – Peyton Rous, Charles B Huggins
- Litteratur – Shmuel Yosef Agnon, Nelly Sachs
- Fred – Ingen pris ble utdelt
Litteratur
Nordisk Råds Litteraturpris tildeles Gunnar Ekelöf for Diwán över Fursten av Emgión
Utlandet
- Mikail Bulgakov – Мастер и Маргарита (Mesteren og Margarita), publisert posthumt
- Truman Capote – In Cold Blood (Med kaldt blod)
- Agatha Christie – Taken at the Flood (Mannen fra Cape Town)
- Agatha Christie – Third Girl (Den tredje piken)
- Leonard Cohen – Beautiful Losers (Skjønne tapere)
- Bernard Malamud – The Fixer (Mannen fra Kiev)
Norge
- Profilgruppa etablerer seg
- Jens Bjørneboe – Frihetens øyeblikk
- Jens Bjørneboe – Fugleelskerne
- Jens Bjørneboe – Uten en tråd
- Olav H. Hauge – Dropar i austavind
- Tarjei Vesaas – Bruene
- Bjørg Vik – Nødrop fra en myk sofa
Film
Utlandet
Norge
- Henning Carlsen – Sult
Århundrer: 18. århundre – 19. århundre – 20. århundre – 21. århundre
Tiår: 1920-årene – 1930-årene – 1940-årene – 1950-årene – 1970-årene – 1980-årene – 1990-årene – 2000-årene – 2010-årene
År: 1961 – 1962 – 1963 – 1964 – 1965 – 1966 – 1967 – 1968 – 1969 – 1970 – 1971
Kategori:Årstall på 1900-tallet
ja:1966年
ko:1966년
nb:1966
simple:1966
th:พ.ศ. 2509
Mao Zedong
Máo Zédōng (tradisjonell kinesisk: 毛澤東, forenklet kinesisk: 毛泽东, Wade-Giles: Mao Tse-tung) (født 26. desember 1893, død 9. september 1976) var leder av Folkerepublikken Kinas kommunistparti fra 1935 til sin død.
Under hans lederskap fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av den kinesiske borgerkrig. I Folkerepublikken Kina er Mao kreditert for å ha skapt et stort sett forent Kina uten utenlandsk innflytelse for første gang siden opiumskrigene. Samtidig er han kritisert for sin katastrofale politikk, ikke minst på det økonomiske området, og for sitt brutale voldsstyre og organiserte ødeleggelse av kinesisk kultur.
Mao er noen ganger referert til som de fire store: store lærer, store leder, store øverstkommanderende og store styrmann, (伟大导师，伟大领袖，伟大统帅，伟大舵手), . Kallenavnet formann Mao var det som ble best kjent i Vesten.
Til tross for den overnevnte kritikken, er Mao fortsatt veldig populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.
Mye av den takknemligheten kineserne har overfor Mao, skyldes propagandaens styrke. Det er mange mørke sider ved hans styre som det ikke tales om, eller som er delvis ukjente for den yngre generasjon. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet og tvangsinndrev så meget av jordbruksproduksjonen at det førte til kanskje den verste og langt på vei unødvendigste hungersnøden verden noensinne har opplevd.
Barndom og ungdom
opiumskrigene
Mao Zedong ble født i 1893 som eldste sønn i en måtelig velhavende bonde og pengeutlåner i Shaoshan i Xiangtan fylke i provinsen Hunan. Dette var under det raskt forfallende Qing-dynastiets aftenår.
Hans forfedre hadde kommet til området fra Jiangxi-provinsen under Ming-dynastiet og hadde drevet jordbruk i mange generasjoner.
Familien var i stand til å gi sønnen en enkel skoleutdannelse ved landsbyskolen. Han avsluttet i 1906, i den alder som var vanlig den gang. Da han ble 14 år arrangerte foreldrene at han ble gift med en 18-årig jente fra naboklanen Luo. Mao aksepterte aldri at dette var noe egentlig ekteskap. Etter hustruens tidlige død i 1910 forlot Mao foreldregården, og dro til den nærliggende byen Xiangtan der han tok to privatlærere som hjalp han med utdannelsen i leseferdighet og i klassiske tekster.
Under den kinesiske revolusjon i 1911 var han medlem av Hunans antikeiserlige hær. Deretter vendte han tilbake til skolebenken.
Etter avslutningen fra Hunans første normaluniversitet i 1918, ble han med sin lærer Yang Changji til Peiching (Beijing). Ved denne lærerens formidling ble han ansatt som hjelpebibliotekar ved Universitetet i Beijing, og ble der kjent med dets leder, Li Dazhao. Han var av de viktigste av de tidlige kinesiske marxistene og medgrunnlegger av Kinas kommunistparti. Her opplevde han 4. mai-bevegelsen. Mao var samtidig deltidsstudent, og fulgte gjerne forelesningene til ledende professorer som Chen Duxiu, Hu Shih og Qian Xuantong.
Det var også i Beijing at han ble kjent med sin senere andre hustru, Yang Kaihui (i Maos øyne var dette hans første; han anerkjente ikke det arrangerte ekteskapet fra tenårene). Yang var datter av læreren hans. Det å gifte seg av kjærlighet var den gang alt annet enn normaltilfellene. Dermed ble ekteskapet mellom de to unge intellektuelle i Changsha feiret som et særlig tegn på det sosiale fremskritt.
Til forskjell fra flere andre av de senere ledende krefter innen den kinesiske kommunisme, tilbragte ikke Mao de tidlige 1920-årene i utlandet. Men han reiste meget i de kinesiske provinser, ikke minst i Hunan.
Den offisielle kinesiske kommunistiske historieskriving hevder feilaktig at Mao var med på grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1920 i Shanghai. Men det stemmer ikke; på denne tiden bodde og oppholdt Mao seg i Changsha. Men i 1921 var Mao med på Det kinesiske kommunistpartiets første kongress. Under den andre partikongressen, i 1923, ble han innvalgt i partiets sentralkomite. Under Den første enhetsfront mellom KKP og Guomindang (GMD eller KMT - Kuomintang) var han leder for et GMD-institutt for den revolusjonære oppdragelse av bøndene i Guangzhou.
Tidlig politisk tenkning
På denne tiden utviklet Mao Zedong mange elementer av den politiske tenkning som senere er blitt kjent under betegnelsen maoismen. Disse tankene har hatt en dyptgripende innvirkning på flere generasjoner av kinesere, og har også satt sterke spor i mange andre land.
Maos tanker tilpasset marxismen til en politisk ideologi som kunne bringe en kommunistisk revolusjon til seier i det for det meste ikke-industrialiserte kinesiske samfunn. Maos hypotese var at bøndene kunne bli drivkraften for en kommunistisk omveltning, men at det kun ville skje dersom partieliten var villig til å forkynne det revolusjonære budskap på grasrotnivå på en måte som landsbybefolkningen var i stand til å begripe. Dette innebar en prosess der det gjaldt å få de ledende partikadre til å sette seg inn i de lokale realiteter, og prøve å integrere bøndenes nære problemer med partiprogrammet. Dette ble kaldt masselinjen.
Mao bygget også på Hegels og Marx' filosofi for å utvikle en egen versjon av den dialektiske materialisme. Denne dialektiske teori ble anvendt på samfunnskonfliktene, og la vekt på at konfliktene var empirisk betinget og nødvendige.
Mao utviklet også sin trestadiersteori for geriljakrig, og en egen versjon av kommunismens teori om de demokratiske folkediktaturer.
Under borgerkrigen
Etter bruddet mellom GMD og KKP i 1927 anstiftet Mao høstoppstanden i Changsha, men den ble raskt knust. Med enkelte andre overlevende trakk han seg så tilbake til Jinggangfjellene. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også retirert til disse fjellene, etter Nanchangopprøret.
Den kinesiske sovjetrepublikken Jiangxi
Nanchangopprøret
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og i november sovjetrepublikken Jiangxi ble grunnlagt av en kommunistisk folkjeforsamling i Ruijin. Mao ble innsatt som president, eller formann. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i Shanghai og andre byer. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000.
Men Mao utøvet ikke fullstendig kontroll. Moskva hadde utnevnt Zhu De til hærsjef, og som partisekretær var Zhou Enlai engentlig nr. 1 i det kommunistiske hierarki. Disse årene ble preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt Striden mellom de to linjer. I denne striden benyttet Mao seg også av uhederlige grep for å svekke den annen sides ledende forkjempere. For eksempel utnyttet han en avismelding, som var åpenbart feilaktig, om at Zhou Enlai hadde høytidelig tilbakekalt sin oppslutning om kommunismen.
I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Yang Kaihui hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Maos sønn Mao Anying falt senere i Koreakrigen under et luftangrep.
I 1934 ble presset fra Guomindang til slutt så sterk at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis. De kommunistiske tropper trakk seg med store tap tilbake til Yan'an i provinsen Shaanxi (tilbaketrekningen kalles Den lange marsjen) - generalissimo Chiang Kai-shek lot dem faktisk slippe ut av fellen i det som noen åre etterpå skulle vise seg å være hans største strategiske tabbe. Marsjen hele tok drøyt ett år og strekningen som ble tilbakelagt var på 6000 til 9600 kilometer, alt etter som hvilke marsjkolonner man velger å følge til enhver tid. Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol.
Blant ofrene for de stadige angrep fra Guomindang og lokale krigsherrer var antagelig flere barn av ham og He Zizhen. De var blitt etterlatt blant bøndene, men etter 1949 kunne man ikke lenger finne spor etter dem. He Zizhen overlevde marsjen, men var fysisk svært nedbrutt. I 1937 ble hun sendt til Sovjetunionen for å gjenvinne sin helse. Men en annen grunn var at hun ikke skulle kunne stå i veien for Maos kurtisering av sin senere fjerde ektefelle, skuespillerinnen og politikeren Lan Ping, som skulle bli kjent under navnet Jiang Qing. Det endte noen år senere med at Mao skilte seg fra He Zizhen før han giftet seg på nytt.
Det var under Den lange marsjen at Mao under konferansen i Zunyi i provinsen Guizhou hjelp fra Zhou Enlai klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører.
Konsolidering under Den annen japansk-kinesiske krig
Zhou Enlai
Den Den annen japansk-kinesiske krig hadde i 1937 ført til Den annen enhetsfront mellom kommunistene og GMD. Maos strategi under de påfølgende år var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot Japan, 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for å utvide eget maktgrunnlag.
Det var også fra Yan'an at Mao klarte å konsolidere sin stilling innen kommunistpartiet ytterligere. Særlig viktig var den beriktigelseskampanje (Cheng Feng) han satte i gang i 1942, som var rettet mot rivaliserende kommunistiske størrelser som Wang Ming, Wang Shiwei og Ding Ling.
Wang Shiwei
Mao Zedongs militære strategier ble kritisert både av Chiang Kai-shek og USA. USA betraktet Chiang som en viktig alliert som bidro til å forkorte krigen mot Japan med sine angrep på japanerne i Kina. Chiang visste at han samtidig måtte styrke sin regjeringshær for å være i stand til å slå Maos styrker tilbake etter at borgerkrigen ganske sikkert ville blusse opp igjen etter annen verdenskrigs avslutning. Amerikanerne forstod ikke i hvilken grad de to kinesiske styrkene forberedte seg på ny konflikt med hverandre. Til og mens japanerne stod på kinesisk jord, var det sammenstøt mellom kommunister og nasjonalister. En mer ekte enhetsfront ville utvilsomt betydd meget for et raskere japansk militært sammenbrudd.
Fornyet borgerkrig
Etter Japans kapitulasjon og de japanske troppenes tilbaketrekning fra Kina flammet den kinesiske borgerkrigen opp igjen i 1946. GMD var kommet svekket ut etter den harde krigføringen mot japanerne, mens kommunistene derimot hadde tiltatt i styrke.
USA fortsatte å støtte Chiang Kai-shek, nå helt åpent og med brodd mot kommunistene. Samtidig gav Sovjetunionen endel militær støtte til Mao.
1946]]
Den 21. januar 1949 led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme.
Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Da Den Røde Arme den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte by på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-Shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina.
Ved makten
Men Maos felttog var ennå ikke over. Den 1. januar 1951 sendte han store såkalte frivillige inn i Korea der de angrep FN-styrkene og sørkoreanske troppeenheter. Angrepet var i det vesentlige en stor suksess, selv om fronten stabiliserte seg omtrent ved den 38de breddegrad. Denne militære fremgangen var den første virkelig store kinesiske militære triumf på over hundre år, og gav Mao estor prestisje i landet. Men det er verdt å merke seg at seieren skyldtes en strategi ser enorme menger soldater med mangelfull bevæpning og trening ble kastet mot fienden som skjøt og skjøt helt til de gikk tom for ammunisjon og måtte trekke seg tilbake. De egne tap spilte ingen rolle. Hvor storslagen en slik militærstrategi er, kan diskuteres.
Fra 1954 til 1959 var Mao formann for Folkerepublikken Kina. Som «Formann Mao» tok han bolig i Zhongnanhai, et stort anlegg ved siden av Den Forbudte By i Beijing, og der fikk han anlagt et innendørs svømmebasseng og en rekke andre bygninger. Mao gjorde meget av sitt daglige arbeide til sengs eller ved bassengkanten.
I 1956 initierte Mao sammen med Zhou Hundre blomster-kampanjen («La de hundre blomster blomstre»): Han uttrykte at partiet var villig til å vurdere andres forslag om hvordan Kina burde regjeres. Kampanjen ble startet i oktober 1956, men det var sterke oppfordringer fra Maos side fra februar som fikk fart på den. Han kritiserte da de intellektuelle som ikke benyttet denne anledning til å fremføre sunn kritikk, og bedyret dens verdi og nødvendighet for å kunne bygge et bedre Kina. Gitt denne ytringsfrihet og dette pålegg begynte mange liberale og intellektuelle også å stille kritiske spørsmål også ved selve kommunistpartiet og dets lederrolle. Dette ble både tolerert og oppmuntret til å begynne med. Men etter et halvt år, i juli 1957, reverserte Maos regjering sin politikk og arresterte dem som hadde fremsatt slik kritikk (eller som det ble hevdet hadde gjort det). Dette tiltaket ble kalt Anti-høyre-bevegelsen.
Forfatterinnen Jung Chang anfører uttalelser fra Mao fra den tiden som gjør det nærliggende å konkludere at Hundre blomster-kampanjen fra begynnelsen av var et knep for å røke ut «farlige» tenkere.
Under utrenskningene som fulgte var det kanskje millioner av intellektuelle som ble drept eller som omkom under fangenskap.
Innstramningen etter Hundre blomster-kampanjen skulle prege meget av Maos tenkning i årene som fulgte, og særlig under Kulturrevolusjonen som ble lansert ca ti år senere.
Etter økonomiske feilbeslutninger («Det store spranget», «De tre røde bannernes politikk)» ble Maos makt svekket, og reformatorer som Deng Xiaoping fikk mer innflytelse.
«Det store spranget» var en storslagen plan som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). «Det store spranget» la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av småindustri. Til å begynne med gikk det veldig bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man trodde på sine egne propagandapregede seiersmeldinger.
I 1959 ble «Det store spranget» en entydig katastrofe. Selv om målsetningene fotr stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få produksjonen så høy.
Khrusjtsjov innstilte da den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen falt sammen. Hungersnød brøt ut.
Det er mye strid om hvor mange menneskeliv som gikk tapt som følge av Maos «store sprang». Et midt-på-treet-overslag går ut på at et tredvetalls millioner døde av sult. I 1957, året før «Det store spranget», hadde det vært 7-10 millioner som sultet ihjel.
Endelig brudd med Sovjetunionen
1957
Splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen ble bare mer aksentuert etterhvert. Etter Stalins død hadde Mao forestilt seg at verdenskommunismens selvfølgelige anfører nå skulle bli ham selv. Dette ville ikke russerne vite noe av. Og Mao ville i alle fall ikke videreføre den gamle ordning med at Sovjet førte an, og kineserne fulgte etter.
Andre sentrale medlemmer av kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, fikk i denne situasjon støtte for det synspunkt at Mao skulle vingeklippes: Han skulle fratas reell makt, men beholde en seremoniell og symbolsk rolle. De forsøkte så å marginalisere Mao, og i 1959 ble Liu Shaoqi statspresident, skjønt Mao forble formann. Liu og andre begynte å vurdere landets situasjon på en langt mer realistisk måte, og forlot et stykke på vei den idealismen som Mao stod for.
Den sitatsamlingen med Mao-utsagn som skulle bli så populær under kulturrevolusjonen noen år senere (Maos lille røde, egentlig Sitater fra formann Mao Tse-tung) ble til i 1960, men ble ikke systematisk utgitt i den form den skulle bli verdenskjent før i 1964. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao, en av Maos nærmeste ledsagere den gang.
Boken ble oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer (nr. 2 på verdenstoppen, nokså langt bak Bibelen).
Den ble kalt liten fordi de fleste utgivelsene var i lommeformat, og rød på grunn av fargen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble omtrent umulig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten å se den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene kommer i stor grad fra en gruppe av ca to dusin dokumenter i firebindsverket Maos samlede verker.
Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som venstreavvik.
1960-årene
Motgangen som de forskjellige problemene førte med seg, motvirket Mao i 1966 med på sette i gang den store proletariske «kulturrevolusjonen» som ved hjelp av rødegardistene både sikret hans egen posisjon, og lot revolusjonen fortsette i hele landet, skjønt på en måte som styrtet landet ut i kaos og kostet millioner av kinesere deres liv. Etter Maos teori om motsetningene ville en vedvarende kulturrevolusjon føre til det kommunistiske samfunnsstadium.
Rødegardistene var grupper av unge mennesker, ofte tenåringer, og de fikk etablere egne tribunaler. Kulturrevolusjonen ødela meget av Kinas kulturelle arv. Et stort antall kinesiske intellektuelle ble kastet i fengsel, og samfunnet ble i det store og hele kastet ut i det reneste kaos, med alvorlige følger både for samfunnsstrukturene og for økonomien. Mange millioner av liv ble ødelagt under de årene det verste stod på.
Det var under Kulturrevolusjonen at Mao utpekte Lin Biao til sin fremtidige etterfølger. I ettertid er det uklart om Lin planla et kupp eller mordforsøk. Han døde i et mystisk flystyrt i Mongolia under et forsøk på å forlate Kina, formodentlig et fluktforsøk etter at han fant ut at han vare i fare. Det ble deretter hevdet at Lin hadde planlagt å avsette Mao, og han ble posthumt ekskludert fra Kommunistpartiet. Etter denne hendelsen var det Mao mistet sin tiltro til mange i partiets ledersjikt.
Maos siste år
I 1969 erklærte Mao at kulturrevolusjonen var over, men i Folkerepublikken Kinas offisielle historieskrivning anses det at den vedvarte til Maos død i 1976.
1969.]]
Det var i denne fasen av sitt liv at Mao justerte Kinas utenriks- og sikkerhetspolitikk ved sine overtyrer mot USA, som førte via pingpongdiplomatiet og Henry Kissingers reiser frem til president Richard Nixons en uke lange Beijingbesøk i slutten av februar 1972. Besøket endte med det såkalte Shanghaikommunikéet, der de to statene fremla sine syn på utenrikspolitikken. USA, som fortsatt støttet massivt opp om Republikken Kina, tilkjennegav toleranse for Beijings syn om at det bare er ett Kina. Kommunikéet gjorde det mulig for Folkerepublikken Kina og USA å utvikle politiske kontakter og åpne for handel.
De siste årene av livet var han plaget av svekket helse. Det er i dag uenighet om de symptomene han hadde tilsa at han led av Parkinsons sykdom eller en annen motorisk lidelse kalt amyotrofisk lateral sklerose, men det er sikkert at han i tillegg til dette hadde lungeproblemer på grunn av sin røyking, og dessuten hjerteproblemer. Mao var passiv mens maktkampene innen kommunistpartiet tiltok i takt med at hans egen styrke avtok.
Da Mao ikke lenger kunne svømme, ble hans innendørs svømmebasseng i Zhongnanhai omgjort til en stor motakelseshall.
Maos død
Mao døde i 9. september 1976 i Beijing, 82 år gammel. Hans helse hadde da vært synlig svekket i flere måneder. Han ble stedt til hvile i Folkets Store Sal, og en minnehøytidelighet ble arrangert på Den Himmelske Freds Plass den 18. september. Tre minutters stillhet inngikk i minnestunden.
Etterpå ble hans nærmeste medarbeidere utsatt for forfølgelser. De ble arrestert, og hans kone Jiang Qing ble dømt til døden. Dommen ble ikke eksekvert, hun ble benådet.
Ettermæle og betydning i tiårene etter sin død
Mao er en av den 20. århundres mest lidenskapelig omstridte skikkelser. Det er stor uenighet om hvordan hans liv og virke skal vurderes.
Noen faslandskinesere holder fast ved at han var en strålende revolusjonsleder, selv om de også medgir at han begikk alvorlige feil i de senere livsfaser. Ifølge Deng Xiaoping hadde Mao «til syv deler rett og til én del feil», og «hans positive bidrag er av første rang, hans feilslag av annen rang». Noen, blant dem også medlemmer av Det kinesiske kommunistparti, holder Mao ansvarlig for å ha dratt Kina bort fra sin viktigste allierte, Sovjetunionen. Det store spranget og Kulturrevolusjonen anses også som politiske feilgrep, eller regelrette katastrofer. Andre kritiserer ham for ikke å ha gått inn for barnebegrensning og dermed for den demografiske situasjon som senere kinesiske ledere svarte på med ettbarnspolitikken.
Tilhengere av Mao fremholder for eksempel at det før 1949 var 80 % analfabeter i Fastlandskina og at gjennomsnittlig levetidsforventning var så lavt som 35 år. De hevder at det ved Maos død bare var 7 prosent analfabeter i landet, og at levetidsforventningen oversteg 70 år. (Alternative statistikker gir også store forbedringer, men på langt nær så dramatiske som de ovennevnte.) I tillegg til dette økte Kinas befolkning med 57% til 700 millioner. Den hadde ligget rundt 400-millionsmerket i perioden mellom opiumskrigene og den kinesiske borgerkrig.
den kinesiske borgerkrig]
Tilhengere understreker også at Maos regime markerte slutten på «ydmykelsenes hundreår» i Kinas historie. De fremholder også industrialiseringen av landet. Mange av Maos tilhengere beskriver styret under Kuomintang som korrupt, og takker Mao for å ha fordrevet KMT fra fastlandet. De mener også at den maoistiske era forbedret kvinnenes kår ved at prostitusjonen ble avskaffet, og at den først har dukket opp som følge av at Deng Xiaoping og postmaoistiske kommunistledere liberaliserte økonomien mer og mer. Et av de mer kjente Mao-sitater er at «Kvinnene holder oppe halve himmelen».
Skeptikere påpeker at lignende fremskritt i leseferdighet og levealder også fant sted i naboland som Taiwan, som ble regjert av Maos motstandere, nemlig Chiang Kai-Shek og Kuomintang. Noen av fremskrittene kunne vel tilskrives at landet ikke lenger befant seg i stadig krig og konflikt, mener de, slik at nær sagt et hvilket som helst ville ha lykkes med slike forbedringer, mener de. Det regime som styrte i Taiwan var sammensatt av de samme ledere som hadde regjert på det kinesiske fastland i over 20 år mens levealderen var så lav, men på Taiwan er den også gått kraftig opp.
Mao mente at «sosialismen er Kinas eneste utvei» ettersom USA og andre vestlige land ikke ville ha tillatt Kina å slutte seg til de avanserte kapitalistiske lands rekker. Og det er historisk ubestridt at USA ila Kina ebn handelsembargo som vedvarte helt til tøværet mellom Richard Nixon og Mao. Mens de asiatiske tigerøkonomiene fikk fordelaktige handelsavtaler med USA, fikk de fleste kapitalistiske land i Den tredje verden det ikke, og de har inten som ligner den fastlandskinesiske økonomiske vekst å oppvise.
Det er større grad av konsensus om Maos rolle som militærstrateg og taktiker under den kinesiske borgerkrig og under Koreakrigen. Selv blant dem som ser på Maos ideologi som ubrukelig eller endog som avskyelig, er det dem som medgir at Mao var en lysende politisk og militær strateg - Maos militære skrifter har fremdeles stor interesse både blant dem som vil oppildne til opprør og dem som vil nedkjempe dem.
Den maoistiske ideologi har hatt innflytelse på kommunister over hele verden. Dette gjelder blant annet tredje verden-revolusjonære som Kambodsjas Khmer Rouge, Perus Sendero Luminoso, maoistene i Nepal. I tillegg preget den for eksempel Revolutionary Communist Party i USA og AKP (m-l) i Norge - dette partiet var ett av de mest utpregede maoistiske partiene i Vest-Europa på 1970-tallet. Kina har selv beveget seg langt vekk fra maoismen etter Maos død, og de fleste som betegner seg som maoister utenfor Kina, anser Deng Xiaoping-tidens reformer som et forræderi mot Maos tanker.
På Fastlandskina finner man fremdeles mange som ser på Mao som en helt under første del av sitt liv, men som mener at han ble for korrupt etter at han kom til makt. Man de fleste liberale fastlandskinesere distanserer seg fra Maos totalitære metoder.
Debatten om Mao i Kina er noe handicappet ved at enkelte verker som øver den skarpeste kritikken mot ham er forbust. Det gjelder blant annet den kontroversielle boken Mao: the Unknown Story av Jung Chang og Jon Halliday. Den gir et svært ufatterend ebilde av Mao, og er meget skarpere i sin kritikk enn tidligere historieverker. Changs bok hevder at Mao fabrikerte mange myter om sin bakgrunn og ungdomstid for å fremme bildet av seg selv som en ekte folkehelt. Den mener også at elementer i beretningene om Den lange marsjen i 1935 er oppdiktede, som for eksempel Slaget ved Luding-bruen. Den åpne akademiske diskusjon om Maos liv holder seg til den offisielle «70% god, 30% dårlig»-linjen.
Verker
Et utvalg av Maos tanker er gjengitt i Sitater fra Formann Mao Tse-Tung, kjent i Norge som «Maos lille røde». Blant hans øvrige verker er:
- Om å rette på feilaktige ideer i partiet, desember 1929.
- Den økonomiske politikken vår, 23. januar 1934.
- Sørg for massenes velferd, legg vekt på arbeidsmetodene, 27. januar 1934.
- Om taktikken mot den japanske imperialismen, 27. desember 1935.
- Strategiske problemer for den revolusjonære krigen i Kina, desember 1936.
- Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan, 3. mai 1937.
- Vinn millionmassene for den nasjonale enhetsfronten mot Japan, 7. mai 1937.
- Om praksis – Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling, juli 1937.
- Om motsigelsen, august 1937.
- Mot liberalismen, 7. september 1937,
- Om den langvarige krigen, mai 1938.
- Rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den nasjonale krigen, oktober 1938.
- Spørsmål om sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten, 5. november 1938.
- Innrettinga til ungdomsbevegelsen, 4. mai 1939.
- Presentasjon av Kommunisten (nytt internt partitidsskrift), 4. oktober 1939.
- Om nydemokratiet, januar 1940.
- Aktuelle taktiske problemer i enhetsfronten mot Japan, 11. mars 1940.
- Studiene våre må bli bedre, mai 1941.
- Om den internasjonale enhetsfronten mot fascismen, 23. juni 1941.
- Korriger arbeidsstilen i partiet, 1. februar 1942.
- Mot den klisjéprega skrivestilen partiet, 8. februar 1942.
- Taler på Yenan-konferansen om litteratur og kunst, mai 1942.
- Noen spørsmål om metoder for ledelse, 1. juni 1943.
- Studiene våre og situasjonen nå, 12. april 1944.
- Tjen folket, 8. september 1944.
- Om koalisjonsregjeringa, 24. april 1945.
- Den dumme gamle mannen som flytta fjella, 11. juni 1945.
- Situasjonen etter seieren i motstandskrigen mot Japan og den politiske linja vår, 13. august 1945.
- Noen synspunkter på vurderinga av den internasjonale situasjonen i dag, april 1946.
- Om nyutgava av de tre hovedreglene for disiplin og de 8 påbuda – instruks fra hovedkvarteret til det kinesiske folkets frigjøringshær, 11. oktober 1947.
- Situasjonen nå og våre oppgaver, 25. desember 1947.
- Om innføringa av et rapportsystem, 7. januar 1948.
- Noen viktige spørsmål i politikken til partiet nå, 11. januar 1948.
- Viktige punkter i jordreformen i de nye frigjorte områdene, 15. februar 1948.
- Om industri- og handelspolitikken, 27. februar 1948.
- Spørsmål om det nasjonale borgerskapet og de opplyste storfolka, 1. mars 1948.
- Tale på en kaderkonferanse i det frigjorte området Shanxi-Suiyuan, 1. april 1948.
- Tale til redaksjonen i Shanxi-Suiyuan dagblad, 2. april 1948.
- Arbeidet med jordreformen og konsolideringa av partiet i 1948, 25. mai 1948.
- Styrk systemet med partikomiteer, 20. september 1948.
- Om septembermøtet – rundskriv fra sentralkomiteens i Kinas Kommunistiske Parti, 10. oktober 1948.
- Revolusjonære over hele verden – gå sammen og kjemp mot den imperialistiske aggresjonen, november 1948.
- Den veldige endringa i den militære situasjonen i Kina, 14. november 1948.
- Erklæring om den aktuelle situasjonen, 14. januar 1949.
- Rapport på den andre plenumssesjonen til den sjuende sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti, 5. mars 1949.
- Arbeidsmetodene i partikomiteene, 13. mars 1949.
- Om voldshandlingene fra britiske krigsskip – erklæring fra talsmannen for overkommandoen i Det kinesiske folkets frigjøringshær, 30. april 1940.
- Tale til forberedelseskomiteen for den nye politiske rådgivende konferansen, 15. juni 1949.
- Om folkets demokratiske diktatur. Til 28-årsdagen for stiftelsen av Kinas Kommunistiske Parti, 30. juni 1949.
- Hvorfor er det nødvendig å diskutere hvitboka, 28. august 1949.
- Sammenbruddet for den idealistiske historieoppfatningen, 16. september 1949.
- Det kinesiske folket har reist seg, 21. september 1949.
- Ikke slå i alle retninger, 6. juni 1950.
- Vær en ekte revolusjonær, 23. juni 1950.
- Om de politiske retningslinjene for arbeidet vårt i Tibet – direktiv fra sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti, 6. april 1952.
- Motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er hovedmotsigelsen i Kina, 6. juni 1952.
- La oss forene oss og skille klart mellom oss sjøl og fienden, 4. august 1952.
- Nedkjemp byråkrati, kommandometoder og brudd på loven og disiplinen, 5. januar 1953.
- Løs problemet med ”de fem overdrivelsene”, 19. mars 1953.
- Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet sitt, 30. juni 1953.
- Om statskapitalismen, 9. juli 1953.
- Partiets generallinje for overgangsperioden, august 1953.
- Nedkjemp borgerlige ideer i partiet, 12. august 1953.
- Den eneste vegen for å omforme kapitalistisk industri og handel, 7. september 1953.
- To taler om gjensidig hjelp og kooperasjon i jordbruket, oktober og november 1953.
- Om grunnlovsutkastet for Folkerepublikken Kina, 14. juni 1954.
- Taler på landskonferansen til Kinas Kommunistiske Parti, mars 1955.
- Tilbakevisning av ”ensretting av folkemeninga”, 24. mai 1955.
- Om den kooperative omforminga av jordbruket, 31. juli 1955.
- Forord til det sosialistiske oppsvinget på landsbygda i Kina, september og desember 1955.
- Redaksjonelle merknader fra det sosialistiske oppsvinget på landsbygda i Kina, september og desember 1955.
- Sett fart på den sosialistiske omforminga av handverksnæringene, 5. mars 1956.
- Om de ti viktigste forholda, 25. april 1956.
- USA-imperialismen er en papirtiger, 14. jule 1956.
- Styrk enheten i partiet og før partitradisjonene videre, 30. august 1956.
- Noen erfaringer fra historie til partiet vårt, 25. september 1956.
- Tale på det andre plenumsmøtet i Kinas Kommunistiske Partis åttende sentralkomité, 15. november 1956.
- Taler på en konferanse for sekretærene i partikomiteene for provinsene, byprovinsene og de autonome områdene. I Talen den 18. januar. II Talen den 27. januar. (Bl.a. med kritikk av Stalin.)
- Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket, 27. februar 1957.
- Tale på det Kinesiske Kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid, 12. mars 1957.
- Hold fast på enkelt liv og hard kamp, oppretthold nære band til massene, mars 1957.
- Forholda begynner å endre seg, 15. mai 1957.
- Slå tilbake angrepa fra de borgerlige høyreelementene, 9. juli 1957.
- Situasjonen sommeren 1957, juli 1957.
- Vær aktivister i å fremme revolusjonen, 9. oktober 1957.
- Ha fast tiltru til flertallet av folket, 13. oktober 1957.
- Ei dialektisk holdning til indre enhet i partiet, 18. november 1957.
- Alle reaksjonære er papirtigre, 18. november 1957.
Mao skrev også poesi, hovedsaklig av variantene ci og shi.
kategori:Personer fra den kalde krigen
Kategori:Kinesiske politikere
Kategori:Fødsler i 1893
Kategori:Dødsfall i 1976
ko:마오쩌둥
ja:毛沢東
th:เหมาเจ๋อตุง
1982 Begivenheter
Utlandet
- 12. januar – Storflom i Polen
- 13. januar – Flyulykke krevde 80 menneskeliv i Washington D.C.
- 14. januar – Den britiske statsministerens sønn, Mark Thatcher, funnet etter å ha vært savnet ved et uhell i billøpet Paris-Dakar.
- 29. april – Nelson Mandela forlater øya Robben Island etter over 18 år i fangenskap
- 11. juni – Premiere på Steven Spielbergs film «E.T.»
- 14. juli – Verdenspremiere i London på Pink Floyds film «The Wall»
- 1. september – Etter den israelske invasjonen av sør-Libanon blir det opplyst av libanesiske kilder at krigen hadde kostet 17 825 døde og over 30 000 sårede.
- ETSI begynner arbeidet med å utvikle mobilstandarden GSM.
Norge
- 6. januar – Stein Winge ny teatersjef ved Torshovteatret i Oslo.
- | | |
